Å være ensom

Vennskap må vannes

Noen jeg kjenner fortalte stolt at de hadde vært på hytta 50 av årets 52 helger.«Hvis vi ikke hadde hatt julaften og én konfirmasjon, hadde vi klart alle!» sa de – fornøyde og glade.

Og jeg forstår det så godt.Hyttelivet gir ro, stillhet og frihet fra alt som maser og krever.Men midt i den roen slo tanken meg:Hva slags investering er det egentlig – å være borte hver eneste helg?

For mens vi pakker sekken og kjører til fjells, kan vi miste noe annet på veien.De små invitasjonene.De spontane møtene.Kaffen med en venn som trengte deg akkurat den dagen.

Når vi alltid er borte, blir det vanskelig å være en del av andres liv –og like vanskelig for andre å være en del av vårt.

Vennskap, som alt annet levende, trenger næring.De må pleies, vannes og holdes varme.Hvis vi ikke stiller opp, hvis vi stadig sier nei, så tørker de langsomt ut – ikke fordi noen ville det,men fordi det ikke lenger var plass til dem i kalenderen.

Vi snakker ofte om investeringer – i hus, hytte, fond og pensjon.Men kanskje vi skal begynne å snakke om en annen type investering:I mennesker.

I relasjonene som gir livet mening.I samtalene som holder oss levende.I vennskapene som tåler stillhet, men ikke glemsel.

Så kanskje det ikke handler om å slutte å dra på hytta –men om å finne balansen.Å reise litt mindre bort, og litt oftere inn i relasjonene våre.Å tørre å si ja til den kaffen, den turen, den praten du egentlig har savnet.

For vennskap må vannes.Hvis ikke, visner de – stille, men sikkert.

💭 Refleksjon: Hvor mange ganger har du sagt nei i det siste – til en invitasjon eller et lite møte? Hvor lenge er det siden du selv ble invitert? Og hvordan vil fremtiden din se ut om ti år, hvis du fortsetter slik du gjør nå?