Til deg

Jeg vet at du har det vanskelig. Det har du vært åpen om, og det krever mot å sette ord på det som er tungt.

Du deler.Skriver.Setter ord på vennskap, savn og det å stå i mye.

Og likevel sitter jeg igjen med en følelse av at noe står stille. Ikke fordi du ikke kjenner smerten –men kanskje fordi den har fått bli et språk, mer enn et sted å starte.

Noen ganger er det lettere å fortelle hvordan vi har det enn å gjøre noe med det som gjør vondt. Ikke fordi vi ikke vil ha det bedre,men fordi endring krever mer enn ord.

Jeg tror du vet at det er noe som trenger oppmerksomhet. Noe som ikke lar seg løse ved å dele det samme igjen og igjen. Noe som ber om handling – i ditt tempo, på din måte.

Ingen kommer og ordner livet vårt for oss. Det er en stille sannhet.Og den kan gjøre vondt å møte.

Ikke fordi vi er alene,men fordi vi selv må være villige til å se på det som er vanskelig– også når det betyr å gå litt dypere enn det som vises utad.

Jeg kan være her.Lytte.Støtte.

Men det som skal endres, må komme innenfra deg. Og jeg håper du en dag kjenner deg klar for det.

Dagbok – små pauser

• Hva i meg trenger å bli lyttet til akkurat nå?

• Hva ville jeg gjort annerledes hvis jeg var litt ærligere med meg selv i dag?

• Hva holder jeg fast i fordi det er kjent, selv om det koster?

• Hvis jeg lot være å forklare meg – hva ville jeg da merke?

• Hva trenger jeg mer av akkurat nå: støtte, ro eller mot?

• Hva i livet mitt ber om handling, ikke flere ord?

• Hva ville jeg sagt til meg selv hvis jeg møtte meg med samme omsorg som jeg gir andre?

Klem Linda.