Når foreldrene blir gamle

En fase mange snakker lite om, men som treffer oss alle før eller siden.

Den siste måneden har det vært flere begravelser. Vi sitter side om side – venner og kjente – for å vise vår medfølelse med familiene som har mistet en kjær forelder. Når jeg ser meg rundt i vennegjengen, er det mange flere som er i samme situasjon – eller står midt i det. Foreldre som har levd et langt liv, men som likevel etterlater et stort tomrom. Livet har sin gang, men når det skjer rundt oss på flere kanter samtidig, blir det ekstra tydelig hvor mange som faktisk står i denne fasen – der foreldrene eldes, blir syke og livet gradvis endrer seg.

Jeg vet ikke om det bare er jeg som ikke har lagt merke til det tidligere, men det virker som om svært mange på min alder nå har vært pårørende i lang tid. Foreldre som har blitt syke, skrøpelige eller gradvis mistet evnen til å klare seg selv.

En venninne av meg har foreldre som er skilt og begge har etablert seg på nytt. For henne betyr det å hjelpe både far og hans samboer – og mor og hennes partner. Det blir to skift der det tidligere var ett. Hvis ektefellen hennes har det tilsvarende, snakker vi i praksis om døgndrift. Det blir et stort ansvar, ofte over mange år.

Å ha gamle og syke foreldre er krevende i dagens samfunn. Mange står midt i arbeidsliv, egne barn og barnebarn – og samtidig følger de opp foreldre som trenger stadig mer hjelp. Det er et press som ikke alltid vises utad. Det handler ikke bare om tid og praktiske oppgaver, men også om følelsesmessig slitasje. Å se mennesker man har sett opp til, miste krefter og funksjon, gjør noe med en.

For mange påvirker dette hele livsbalansen. Vennskap, fritid og egen helse kommer ofte i andre rekke. Det er ikke nødvendigvis fordi man må, men fordi man ikke ser noen annen vei. Plutselig handler samtalene mellom venner om sykehjem, helsevesen, demens, medisiner og samvittighet. Det som før var hverdagsprat om reiser, jobb eller barn, er nå blitt historier om pleie, ventetid og dårlig samordning.

Det er et alvor som preger mange på min alder – en slags stilltiende forståelse av at dette er en del av livet nå. Ingen klager høyt, men man ser trettheten i blikket. Mange står i en konstant beredskap, redde for telefonen som kan komme.

Samtidig er det lite rom i samfunnet for å snakke om dette som en belastning. For det skal jo være naturlig, og man skal være takknemlig for å fortsatt ha foreldrene sine. Og ja, det er man – men det betyr ikke at det ikke er krevende å stå i.

Det er en krevende livsfase, rett og slett. En periode med mye ansvar, mange følelser og lite pust. Kanskje burde vi snakket mer om den, delt erfaringer og støttet hverandre mer åpent – før vi selv står midt i det.

Dagboknotat: Jeg lurer på hvor mange som går rundt og kjenner på det samme – men som ikke sier det høyt. Kanskje det er på tide å snakke mer om hvordan det faktisk er å være pårørende til de som en gang bar oss?