Å varme oss på minner

Noen minner blir som små lommer av varme vi bærer med oss – steder vi kan vende tilbake til når livet kjennes stille. I denne teksten deler jeg en stund av ro og takknemlighet, der jeg kjente hvor godt det gjør å varme seg på minner som aldri mister gløden.

Tekst:Noen dager trenger jeg å minne meg selv på alt det gode som har vært. Små øyeblikk som har satt spor, som solstråler i et gammelt vindu – de slipper inn varme selv når dagen ellers er stille.

Jeg kjenner at minner kan være som et teppe jeg pakker rundt meg. Et teppe av kjærlighet, latter, stemmer og lukter. Lukten av hage etter regn. Solvarme bjørnebær rett fra busken. Morfars hage – full av bær, frukt og stille ro. Alt det som en gang var, men som fortsatt finnes i meg.

Jeg oppdager at minnene kan bli et varmt teppe – et teppe jeg kan pakke rundt hjertet mitt. Ikke for å holde fast ved det som var, men for å kjenne takknemlighet over alt jeg har fått oppleve.De varme øyeblikkene som fortsetter å puste, lenge etter at de ble minner.

Så jeg lar minnene få være nær. Jeg lar dem varme meg – stille, mykt, som glør som aldri slukner.

Dagboknotat:I dag kjente jeg smaken av bjørnebær, og plutselig var jeg tilbake på trappen – der morfar hadde satt fra seg en kurv med bjørnebær til meg. Et lite øyeblikk av kjærlighet og varme, pakket inn i et minne som fortsatt lever i meg.

Jeg undrer…

• Hva er det som gjør noen minner ekstra varme?

• Hvilke små øyeblikk bærer jeg med meg som gir meg ro?

• Hvordan kjennes det i kroppen når jeg lar minnene få varme meg?

Jeg velger…

• Å hente frem minner som gir meg glede og takknemlighet.

• Å la minnene få være en del av meg – ikke fortid, men liv.

• Å varme meg på kjærligheten som fortsatt finnes i minnene mine.