En telefon... en avis...

Generasjonen som gir avisen videre

Da jeg var på et foredrag i dag, sa foredragsholderen noe som fanget meg.Ordene hans ble med meg hjem – for de minnet meg om hvor fint det kan være, alt det små som egentlig betyr så mye.

Han fortalte om hvordan han alltid må huske å logge av mobilen fra PC-en når han holder foredrag.For glemmer han det, dukker det som regel opp et lite øyeblikk midt på skjermen – et anrop fra moren hans.

Hun er godt over 80, og ringer gjerne bare for å høre stemmen hans.Når han ikke svarer, går det et par minutter … og så kommer meldingen:«Jeg har lest avisen. Vil du komme innom og hente den?»

Og akkurat der – i den enkle meldingen – ligger så mye.En stille omsorg. Et lite pust av hverdag.Et ønske om kontakt, på den måten hun kan og kjenner.

Da han fortalte det, kjente jeg meg varm om hjertet.For det minner meg om hvor mye kjærlighet som finnes i det helt vanlige.I en mor som fortsatt vil dele avisen, og et voksent barn som vet at han fortsatt er noens sønn.

Kanskje er det nettopp sånn båndene mellom generasjoner holdes levende –gjennom små drypp av omtanke, små tegn på at vi husker hverandre.Et anrop, en melding, en avis.Et lite «jeg ser deg» – midt i dagen.

Det fikk meg til å tenke på alt det små som binder oss sammen –og hvor lett det er å glemme å si:«Jeg ser deg.»

Ønsket å dele dette med dere.