Dagbok- Lørdag

I dag må jeg skrive ned noe en god venninne sa til meg. Vi satt og snakket helt vanlig, sånn som vi gjør, og plutselig sa hun noe som traff meg rett i hjerte.

Hun sa det rolig, men jeg så det i øynene hennes at hun mente hvert ord.

Nå er det min tid. Nå vil jeg vokse til den personen jeg kjenner at jeg vil være. Den som er meg. Ikke den andre mener jeg burde være. Ikke gamle fordommer. Ikke andres tunge ryggsekker. Ikke forventninger som ikke passer livet mitt lenger.

Jeg kjente at jeg ble skikkelig glad på hennes vegne. Sånn varm glad. For jeg vet hvor vanskelig det kan være å komme dit. Det er ikke lett å velge seg selv når man er vant til å ta hensyn til alle andre først.

Og hun er ikke alene. Jeg tror det er mange av oss som går rundt og lever med ting som egentlig ikke er våre. Gamle roller vi aldri helt har lagt fra oss. Ord vi har hørt for mange ganger. Forventninger som fortsatt sitter i kroppen.

For en unødvendig kamp. Og samtidig en helt nødvendig kamp for den som står i den.

Vi kan så lett glemme at vi fortsatt er i bevegelse. At vi fortsatt kan endre oss. At vi ikke er ferdige med å vokse, selv om vi er voksne personer.

Livet har satt spor i oss. Noen spor er gode. Andre sitter litt for dypt.

Men vi kan lage nye spor. Våre egne spor. Spor som kjennes riktige nå. Spor som gir mer ro. Spor som gjør at vi kan stå litt mer stødig i oss selv.

Vi bærer alle på noe. Sorg. Skam. Frykt. Glede. Alt hører med.

Jeg kjenner at min fremtid heller ikke er ferdig skrevet. Den blir til mens jeg lever. Mens jeg tør å kjenne etter. Mens jeg tør å velge det som er riktig for meg.

Kanskje er det sånn det begynner. Ikke med noe stort. Men med et lite valg.

I dag.

Et valg som kan få betydning i morgen.

Spørsmål til deg som har lest dette:

Hva i livet ditt kjenner du at det er på tide å gjøre på din måte – ikke slik andre forventer? hilsen Linda