Dagbok- Lørdag.

I dag ble jeg minnet på at hjerte og hode ikke alltid snakker samme språk.

Hodet mitt kan være raskt. Klart. Nesten bestemt.Det ser løsninger. Forstår sammenhenger.Det vet når noe er riktig.

Men hjertet bruker litt lengre tid.

Det kan kjenne på en samtale etter at den er ferdig.Kjenne på en endring jeg står midt i.Kjenne på en ny fase i livet – selv om jeg vet den er riktig.

Og det er egentlig et godt tegn.

For det betyr at jeg bryr meg.At jeg lever.At jeg ikke bare går videre uten å kjenne etter.

Jeg trenger ikke lenger at hjerte og hode skal være enige med én gang.Jeg trenger bare å lytte til begge.

Hodet gir meg retning.Hjertet gir meg dybde.

Og når jeg lar dem få jobbe sammen – i sitt tempo –kjenner jeg at jeg vokser.

Ikke fordi det ikke gjør vondt av og til.Men fordi jeg tåler det bedre.

Og det gir meg håp. Til deg som leser dette  

Har du opplevd en tid der hodet visste – men hjertet trengte litt lengre tid?

Hvordan merker du i kroppen at noe er riktig, selv om det også gjør litt vondt?

Hva trenger du for å gi både hjerte og hode plass i en ny fase av livet?

Tegn deg en sol - og skriv ned din historie.

Ha en fine lørdag- Hilsen Linda.