Dagbok: «let them».

21.12.205

Jeg har blitt kjent med uttrykket «let them».

Ikke som en måte å bry seg mindre på,men som en måte å beskytte meg selv.

For meg handler let them om å erkjenne virkeligheten slik den er, ikke slik jeg ønsker at den skal være.

La dem være som de er. La dem gjøre sine valg. La dem mene det de mener.

Jeg ser tydeligere hva jeg kan påvirke –og hva jeg må gi slipp på.

Jeg kan ikke styre andres handlinger,deres ord eller deres valg.

Jeg kan ikke få dem til å forstå, endre seg eller møte meg slik jeg håper.

Men jeg kan velge hva jeg lar ta plass i meg.

Jeg har brukt mye energi på å forstå, forklare og forsøke å endre andre. Og hver gang jeg gjør det, er det ofte jeg selv som blir sliten.

Let them handler derfor for meg om å slutte å kjempe kamper jeg aldri kan vinne.

Ikke fordi jeg gir opp, men fordi kampen i seg selv er feil kamp.

Jeg kan ikke vinne over andres vilje. Jeg kan ikke tvinge fram innsikt eller få noen til å føle, forstå eller velge annerledes enn de selv er klare for.

Jo mer jeg prøver, jo mer flyttes makten bort fra meg. For da er det ikke lenger mine grenser eller mine behov som styrer, men håpet om at den andre skal endre seg.

Og den kampen tapper meg. Den krever forklaringer, tålmodighet uten ende og en stadig justering av meg selv.

Derfor kan jeg ikke vinne den. Ikke fordi jeg tar feil, men fordi den aldri var ment å vinnes.

Når jeg slipper taket i kampen,tar jeg ikke et tap. Jeg tar tilbake meg selv.

Det betyr ikke at alt er greit. Det betyr ikke at det ikke gjør vondt. Det betyr bare at jeg velger å ikke bære mer enn det som faktisk er mitt.

Noen ganger er det mest omsorgsfulle jeg kan gjøre, å la andre være der de er

–og samtidig ta vare på meg selv.